I Klassekampen 16. desember hevdar historielærar Daniel Ergo Biesenbaum at fagleg valfridom for læraren og ein kompetansebasert læreplan er betre enn ein fagleg orientert læreplan. Posisjonen er ikkje uproblematisk for kvaliteten i høgare utdanning.
Utfordringane med dagens læreplan kjem godt til syne i samfunnsfagspesialiseringa i lærarutdanninga. Ein konsekvens av lærarens valfridom i grunnopplæringa er at historieundervisninga får karakter av tilfeldigheit og fragmentering. Det påverkar elevar si evne til å utvikle koplingar mellom tid, rom og perspektiv som gir ei heilskapleg forståing av komplekse fenomen. Det norske lærarkorpset er neppe så homogent at «helt sentrale hendelser, aktører og utviklingstrekk vil gjennomsyre så å si samtlige historielærerers undervisning», slik Biesenbaum hevdar. Historieundervisninga er i dag leia av både kvalifiserte lærarar og ukvalifisert personell i mangfaldige kollegium, og valfridom vil derfor føre til ulik vektlegging av fagleg innhald. Metodefridom er derimot sentralt for å kunne tilpasse undervisninga føresetnadane i klasserom og undervisningssalar.
Mange studentar har sprikande og manglande kunnskap – noko som får konsekvensar for fokuset i utdanninga. Å utvikle det kunnskapsgrunnlaget som burde ha vore på plass i grunnutdanninga, samt forståing for kvifor ein må jobbe med innlæring av kunnskap, stel verdfull tid. Utan internalisert fagleg kunnskap blir det få diskusjonar og analyser – og den fagspesifikke didaktikken blir vanskeleg. Biesenbaum sin referanse til pugging som noko negativt står i motsetning til dei mange positive funksjonane arbeid med innlæring og internalisering av kunnskap har ved å stimulere kognitiv utvikling, identitetsdanning og utjamning. Eleven og studenten vert forma av kunnskap om verda (danning), i kontrast til kompetansemål som handlar om å øve på korleis vi skal løyse komplekse og utfordrande oppgåver. Dersom eit solid kunnskapsgrunnlag manglar er det lite å øve med og mot. Manglande danning påverkar derfor kvaliteten i høgare utdanning.
Biesenbaums innlegg illustrerer kor lange læreplanens tentaklar er, og korleis lærarens valfridom påverkar heile utdanningskomplekset. God historieundervisning verkar djupt når relevante fragment vert integrerte i ein meiningsberande heilskap. Læreplanen burde derfor aldri ha blitt gjort til gjenstand for eit nyliberalt frislepp.